|
Leste en historie om et menneske som aldri fant trøst og ro. Hele tiden gikk han rundt og fordømte seg selv, følte seg aldri god nok. Dette var det han sa til seg selv: «Å, så
uverdig og syndig jeg er! Å, så forskrekkelig kald og død! Å, sånn mangel på
kraft! Og ingen bønnhørelse på at Gud skal sette meg fri fra mine synder! Og
ingen rett sorg over synden, intet virkelig alvor i meg. Å, så forferdelig! Men så en natt hadde han en drøm. Han drømte
at han skulle synge sammen med noen venner. Sangboka
var svært gammel, og gulbrun av alder. Når boka
ble åpnet, så han sangen stod skrevet i to spalter på siden. Sangen var
veldig lang, i en gammelmodig, men klar stil. Men hva ser
han? Jo, når han
begynner å se på selve ordene, og begynner å synge, så består hele den lange
sangen bare av étt eneste ord som stadig gjentas om igjen og om igjen: Fullbrakt! Fullbrakt! Fullbrakt! Han blader
om, og ser igjen, med de samme bokstavene, samme ordet: Fullbrakt!
Fullbrakt! Fullbrakt! Og på enda
et blad, og fremdeles bare i samme uendelige sang: Fullbrakt!
Fullbrakt! Fullbrakt! Nå var det
slutt på drømmen. Men det
dyrebare ordet FULLBRAKT, begynte nå å bli levende for han sjel. Og Ånden
åpenbarte det slik for ham:
Alt, og
akkurat det som var umulig for loven, det gjorde Gud! Han kom for å frelse
det som var fortapt.
Alt i oss
er fortapt. Men alt er fullbrakt i Kristus!
Men jeg
burde da virkelig frykte Gud? - Ja visst, men det er fullbrakt!
Men jeg
burde jo i det minste ha en virkelig anger og bønn? - Det er fullbrakt!
Men så
burde jeg i alle fall inderlig elske Gud? - Det er fullbrakt!
Men hva med
min uendelige synd og ulydighet? - Det er fullbrakt!
Men min
utakknemlighet og treghet? - Det er fullbrakt!
Nå gråter han av kjærlighet til Gud. En Gud som har gjort alt
fullbrakt for alle mennesker gjennom Hans død på korset. Nå kjenner han i dypet av sitt hjerte hva det er som skaper ånd og
helliggjørelse. Barmhjertige
Gud! Åpne opp denne helligdommen for min sjel! Og skriv med store, brennende
bokstaver disse ordene for min sjels øye: «Kristus:
Loven ende. Alt, alt i oss er fortapt - alt er fullbrakt i Kristus!»
|
|
|
