Det kan nok fort oppleves noe slitsomt når kristne
er «mer kristne enn Kristus» og faktisk virker sinte «på vegne av Ham».
Mesteren selv står ikke bak slik opptreden.
En gang to disipler ville gå så langt «å byde ild fare ned fra himmelen» for å fortære noen som avviste Mesteren, irettesette han dem strengt: «Dere vet ikke hva slags ånd dere er av, for Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.»
Sinte forsvar for Gud kan blant annet komme til uttrykk i kommentarfelt, artikler og andre plattformer for meningsytringer.
Disse preges ikke akkurat av Mesteren og hans utsagn om å elske våre fiender, be for de som forfølger oss, velsigne de som forbanner oss og gjør godt mot de som hater oss. Kristus har aldri bedt oss være sint på sine vegne.
Da viser vi i så fall at «vi ikke vet hva slags ånd vi er av».
Sinne og «ønske om straff» på Guds, hans ords og kristne verdiers vegne er faktisk en selvmotsigelse. Vi kan ikke være sinte på vegne av en forsonet Gud, som også kalles nådens og fredens Gud.
Det er fredens Gud - ikke vredens Gud - som skal hellige oss helt igjennom, og sørge for at vi kommer på linje med Mesteren. Her er det meget viktig at vi leser rett, så «fredens Gud» ikke leses som «vredens Gud».
Fredens Gud må få prege oss slik at vi bringer
nåde og forsoning til en såret verden. Det ligner virkelig på Kristus, som er
Mesteren for sine sanne etterfølgere.
